En lørdag formiddag i april 2014 satte jeg for første gang mine bein på Viksemarka Hestegård. Noen uker tidligere hadde jeg truffet Ellen, som eier gården sammen med Aage, på et hundekurs. Vi hadde hatt et par treninger sammen, og hun hadde fortalt litt om hva de holdt på med.
Jeg var imidlertid helt uforberedt på det som møtte meg første gang jeg gikk gjennom porten på Vikse utenfor Haugesund. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, som (veldig) gammel hestejente tenkte jeg at det hørtes utrolig koselig ut med et omsorgssenter for hester. Jeg så nok for meg to-tre hester i paddocker på et tun.
Vi var tre stykker som kom ut til Viksemarka den dagen. Vi var heldige med været, sola skinte og selv om det blåste var det varmt i lufta, rett og slett en nydelig vårdag på Vestlandet. Vi gikk oppover oppkjørselen, og Ellen møter oss på veien opp til stallbygningen på tunet. Rett bak henne kommer to shetlandsponnier og tre esler som koser seg i vårsola. Og jeg forstår at dette er slettes ikke som jeg har forestilt meg i det hele tatt.
Dette stedet er så mye mer, og så mye større enn jeg har trodd! Ellen og Aage tar oss imot og vi går opp mot stallen. Øynene mine blir bare større og større. På ridebanen står to jenter og trener hver sin hest, og på utsiden av gjerdet står det kanskje ti hester og følger forventningsfullt med. For en byjente som meg, som er vant til at hester står på boks, og har lært på rideskole at du tar ut en og en hest, og setter den tilbake i boksen igjen når du er ferdig, er dette et lite sjokk for systemet. Ellen forklarer at hestene her syns det er så gøy med trening at problemet er å holde dem utenfor ridebanen mens andre trener.
Det brukes klikkertrening (belønningsbasert trening) med alle dyrene, og selv hester som tidligere har opplevd fysisk og psykisk mishandling lærer seg at trening er gøy, det trenger ikke gjøre vondt, og er noe å glede seg til! Det litt komiske resultatet er altså en flokk med hester som tilskuere når man kommer ut på ridebanen.
Vi får fortalt litt av historien til gården. Ellen og Aage drev først med oppdrett av fullblodsarabere og shetlandsponnier, men så etter hvert at markedet for hest var så mettet at det var vanskelig å finne gode hjem til hestene. I tillegg fikk de flere og flere henvendelser om å ta imot andre hester. De bestemte seg for å avvikle avlen, og begynte istedenfor å bygge opp det som i dag er omsorgssenteret Viksemarka Hestegård.
I over ti år har de reddet hester som ellers ville blitt avlivet. Jeg ser rundt meg på alle hestene som står og vil bli trent, og får litt vondt i magen ved tanken på at ingen av dem ville vært i live hvis det ikke hadde vært for Ellen og Aage. «Det vanskeligste med dette arbeidet er ikke at vi alltid har for lite penger, eller å stå opp grytidlig hver dag i pøsregn 4 måneder i strekk for å møkke, men tanken på alle hestene vi ikke kan hjelpe», sier Ellen. «Hver dag får vi spørsmål om å ta imot hester» forteller Aage, og dette er noe jeg selv har erfart i ettertid. Stort sett hver eneste dag kommer det en mail, en telefon eller en melding med bønn om vi kan hjelpe. Det gjør like vondt hver gang vi må si nei, og den eneste trøsten er at vi gjør alt vi kan, og ofte også litt til…
Tilbake til min første dag; jeg følte meg så grønn, visste ingenting om denne måten å drive med hest på. Alle hestene på Viksemarka går løs på 250 mål. Flokken er så harmonisk, man skulle tro de hadde levd sammen hele livet. Selv da vi gikk inn i en av de to store løsdriftstallene på gården som står åpne for hestene hele døgnet, og det sto 20 hester og spiste eller slappet av er det tegn til problemer. Dette var første gang jeg gikk midt inni en så stor flokk, og jeg var litt nervøs! Noe av det første som skjer er at det kommer en varm nysgjerrig mule og pruster meg i nakken. Her ønskes alle velkommen!
Det bor til enhver tid ca 30 hester på gården, og i tillegg har en rekke andre dyr med årene funnet sin plass her. Sist ankommet er de 9 undulatene, to nymfeparakitter og 6 kaniner. I tillegg huser gården 15 sauer, en geit, 6 griser, 3 esler, 10 hunder og 4 katter. En ganske stor gjeng altså!
Denne gjengen tok meg helt på senga. Jeg forelsket meg i hele ideen, i dyrene, menneskene og stedet. Som dere kanskje forstår dro jeg tilbake, og skal innrømme at dette innlegget ikke er objektivt eller noe i nærheten av det engang. Jeg har nå tilbrakt mitt første år på Viksemarka som frivillig, og jeg vet at det vil bli mange flere. Det blir en livsstil dette, og nå kan jeg ikke se for meg livet uten hverken hestene eller resten av gjengen!
Kunne du tenkt deg å bli frivillig på Viksemarka? Send oss en epost på post@viksemarkasvenner.no!