Vi skriver mye om hvor bra gården er for dyrene, og hvor fritt og fint de har det her. Dette innlegget handler ikke om det, men om hvor bra dette arbeidet kan være for sånne småhektiske folk som meg, og hva det gjør med oss mennesker å jobbe så tett med dyr.
Det er jo en klisje hvor travel hverdagen kan være, hvordan vi bare kjører fra det ene til det andre uten stans. Det å klare å finne tid til å ta en pause gir dårlig samvittighet for det du burde gjort istedenfor. Med full jobb og masse forpliktelser som venter når du låser kontordøra bak deg kan fritiden føre til like mye stress som jobben.
Men det er noe som skjer når jeg går inn porten på Viksemarka. Hjernen skrur liksom over på en annen frekvens. Det å gå midt i en stor hesteflokk, kjenne på roen deres og bare være der med dem gjør noe med pulsen.
For du må være tilstede i hodet når du håndterer så store dyr. Hestene merker fort om jeg går og stresser med andre ting. Det nytter ikke å få dem til å fokusere på trening hvis jeg selv er et helt annet sted mentalt.
Jeg tviler ikke på de studiene som sier at omgang med dyr har en positiv effekt på psyken. For ikke å snakke om mestringsfølelsen du får når du er helt på nett med hesten, og du ser at de forstår hva du vil. Det å trene hest på Viksemarka er noe av det morsomste jeg har gjort. Jeg hadde aldri klikkertrent hest før jeg kom hit, og må si det er enda artigere enn å trene hund! Gleden hestene viser under trening er veldig smittsom. Det gir meg så mye å se hvor ivrige de er og hvor stor tillit de har til meg. At dyr som tidligere har hatt veldig negative erfaringer med hva mennesker kan utsette dem for, står og venter på gjerdet for å få lov å trene gjør meg veldig ydmyk.
Når jeg drar hjem om kvelden er jeg alltid sliten, skitten og sulten, men også lykkelig og takknemlig for at jeg får lov til å holde på med dette. Arbeidet på gården gir meg energi til å jobbe videre – for vi er fortsatt lang fra målet. Vi skulle reddet flere dyr, funnet flere nye hjem, pusset opp på gården, malt og reparert, – vi trenger et lovverk som beskytter dyrene og ikke bare eiere og antallet dyrevernsaker gir meg en stor klump i magen. Men av og til tror jeg det er viktig å stoppe opp og være litt lykkelig også. Kjenne på den varme mulen som humrer meg i nakken og bare være tilstede med dyrene og vise takknemlighet for det de gir meg hver dag. Uten dem hadde jeg nok vært et litt mindre lykkelig menneske…
