Tag Archives: Viksemarka Hestegård

Marit

Marit

Søte Marit er ei dølahoppe født i 2002. Hun kom først til oss som omplasseringshest i 2015, og ble satt i krisehjem på Bryne frem til vi fant et permanent hjem til henne. Mens hun var der kom også kaldblodshoppa Tyra inn i samme krisehjem, og de to fant hverandre med en gang. Vi ble utrolig rørt da vi fikk rapport fra krisehjemmet om hvordan de to tok vare på hverandre og hang sammen i tykt og tynt, og var sjeleglade da vi fant et hjem som ville ta imot begge to!

Dessverre var gleden kortvarig da den nye eieren ble drept i en tragisk bilulykke et års tid etter. Vi hentet både Marit og Tyra hjem til gården og fordi de har flyttet så mye får de nå lov til å bli her hos oss, sammen.

Marit er ei rolig og  sindig dame, hun elsker kos og oppmerksomhet og trenes her av de frivillige. Hun vil nok bli en flott turhest, og ser ut til å trives godt i flokken vår sammen med sin bestevenn.

13. mai 2017 kom lille Frøya til verden. Det viste seg etterhvert at Marit hadde vært ute på vift hos sin forrige eier, noe som resulterte i Viksemarkas første føll på en stund, til glede for de frivillige og alle hestene :)

Read More

Balsam for sjelen

Vi skriver mye om hvor bra gården er for dyrene, og hvor fritt og fint de har det her. Dette innlegget handler ikke om det, men om hvor bra dette arbeidet kan være for sånne småhektiske folk som meg, og hva det gjør med oss mennesker å jobbe så tett med dyr.

Det er jo en klisje hvor travel hverdagen kan være, hvordan vi bare kjører fra det ene til det andre uten stans. Det å klare å finne tid til å ta en pause gir dårlig samvittighet for det du burde gjort istedenfor. Med full jobb og masse forpliktelser som venter når du låser kontordøra bak deg kan fritiden føre til like mye stress som jobben.

Men det er noe som skjer når jeg går inn porten på Viksemarka. Hjernen skrur liksom over på en annen frekvens. Det å gå midt i en stor hesteflokk, kjenne på roen deres og bare være der med dem gjør noe med pulsen.
imageFor du må være tilstede i hodet når du håndterer så store dyr. Hestene merker fort om jeg går og stresser med andre ting. Det nytter ikke å få dem til å fokusere på trening hvis jeg selv er et helt annet sted mentalt.

Jeg tviler ikke på de studiene som sier at omgang med dyr har en positiv effekt på psyken. For ikke å snakke om mestringsfølelsen du får når du er helt på nett med hesten, og du ser at de forstår hva du vil. Det å trene hest på Viksemarka er noe av det morsomste jeg har gjort. Jeg hadde aldri klikkertrent hest før jeg kom hit, og må si det er enda artigere enn å trene hund! Gleden hestene viser under trening er veldig smittsom. Det gir meg så mye å se hvor ivrige de er og hvor stor tillit de har til meg. At dyr som tidligere har hatt veldig negative erfaringer med hva mennesker kan utsette dem for, står og venter på gjerdet for å få lov å trene gjør meg veldig ydmyk.

image
Når jeg drar hjem om kvelden er jeg alltid sliten, skitten og sulten, men også lykkelig og takknemlig for at jeg får lov til å holde på med dette. Arbeidet på gården gir meg energi til å jobbe videre – for vi er fortsatt lang fra målet. Vi skulle reddet flere dyr, funnet flere nye hjem, pusset opp på gården, malt og reparert, – vi trenger et lovverk som beskytter dyrene og ikke bare eiere og antallet dyrevernsaker gir meg en stor klump i magen. Men av og til tror jeg det er viktig å stoppe opp og være litt lykkelig også. Kjenne på den varme mulen som humrer meg i nakken og bare være tilstede med dyrene og vise takknemlighet for det de gir meg hver dag. Uten dem hadde jeg nok vært et litt mindre lykkelig menneske…

Å drive omsorgsarbeid – del 2

Alle som har hatt dyr, om det så er gårdsdyr, husdyr eller kjæledyr vet at det innebærer ansvar, arbeid og av og til våkenetter, bekymringer og også sorg. Det er forferdelig tungt å ta beslutningen om å la sin beste venn slippe mer. Like fullt er det av og til både nødvendig og til det beste for dyret. Det er ikke alltid like greit å se gjennom tårene hvor grensen går mellom vår kjærlighet og dyrets beste.

image

På Viksemarka tar vi imot mange forskjellige dyr. Noen er unge, friske og raske og lever et langt og bekymringsfritt liv på gården, men ofte er de dyrene vi tar imot gamle, syke eller har plager som gjør at andre enten ikke vil eller kan ta seg av dem. Kort sagt har de gjerne noen ekstra behov. Hele gårdsdriften vår er sentrert rundt tanken «på dyrenes premisser». I praksis vil det si at i alt vi gjør og alle valg vi tar prøver vi å la dyrene leve så naturlig som mulig med de ressursene vi har til rådighet. Det har vist seg at mange plager og ting som har vært problematiske for dyrene tidligere løser seg når de «bare får være dyr». Vi har muligheten til å drive slik fordi vi ikke krever noe tilbake fra dem som de ikke selv vil gi. Vi bruker ikke tvang eller negativ forsterkning i trening, og all trening blir lagt opp etter dyrets alder, helse, mobilitet og lyst. Vi er ikke avhengig av å tjene penger på dem, og har heller ingen ønsker om å gjøre det.

Ofte får vi spørsmål fra folk som ønsker å komme på besøk på gården. Det er
veldig hyggelig at andre ønsker å se hvordan vi har det, og å hilse på dyrene. Når vi må si nei til dette er det fordi vi tenker at vi er her for dyrene; de er ikke her for oss. Vi er ingen rideskole eller besøksgård, vi er et omsorgssenter, og vi har ingen lønnede stillinger. Dessverre blir det da lite tid og krefter igjen til å ta imot besøk.

 

Likevel, uansett hvor mye vi tilrettelegger, jobber og prøver så er det noen ting det er vanskelig å gjøre noe med. På samme måte som andre dyreeiere mister vi også dyr. Fordi vi har så mange mister vi flere, og oftere enn de fleste. Det er en tung og vond del av dette arbeidet som vi elsker. Ingenting er bedre enn å se hestene springe fritt i flokk over markene, ingenting er verre enn å sitte hjelpeløs og ikke kunne gjøre noe når ulykken først er ute. Det å være den som tar beslutningen om å avslutte et liv er enda verre. Like fullt er det en viktig del av omsorgsarbeidet.

Det blir med jevne mellomrom stilt spørsmål til hvorfor vi prøver å redde en del av de hestene vi gjør. Eldre hester, hester med skader osv. Er det ikke bare bedre å la dem slippe? Etter 15 år har vi sett mange skjebner, holdt mange liv i hånden og veiet for og imot. Avliving er alltid den enkleste løsningen, men ikke alltid den eneste. Vi mener vi skylder disse dyrene, som er satt til jorden på grunn av oss-, og for oss, å ikke veie deres liv for lett. Hver skjebne er unik, og det trenger ikke være en øvre aldersgrense for livskvalitet. Men vær ikke redd, vi tar vårt ansvar, vårt arbeid og vår kjærlighet for alle dyrene på alvor.

image

 

Å drive omsorgsarbeid – Del 1

På Viksemarka får vi inn mange forskjellige saker. Det kan dreie seg om ensomme kaniner, allergier som gjør at man ikke kan ha hunden lengre, griser som er blitt for store til trappene i blokka, eller hester som av ulike grunner må omplasseres.

Veldig ofte, faktisk nesten hver dag får vi en mail eller en melding der det for eksempel står «kan dere redde denne hesten – ellers blir den slaktet om 5 dager»! Det kan være eierne har forsøkt men ikke klart å selge eller omplassere hesten, kanskje er det sykdom inne i bildet, kanskje er eier bare lei og har valgt slakt som enkleste løsning.

Vi forsøker å hjelpe alle som tar kontakt med oss, selv om vi ikke har mulighet til å hente alle hestene hjem til gården.  Dersom det er krise forsøker vi å finne et krisehjem i nærheten, vi lager og legger ut annonser og svarer på alle henvendelser som kommer inn. Vi siler og vurderer alle svar vi får inn, og videreformidler til eier eller krisehjem de som er interessert i å se på hesten.

Vi forsøker å hjelpe alle, men vi er ikke supermennesker vi heller. Det er vondt å måtte si nei, men vi er også nødt til å kjenne våre begrensninger. De som følger med på facebook eller på nettsidene våre vet at det er veldig trangt økonomisk å drive dette arbeidet. For å kunne ta best mulig vare på de hestene vi allerede har er det noen ganger nødvendig å si nei, selv om det kan bety at hesten slaktes. Vi kan ikke redde alle, slik er det bare, men vi prøver å hjelpe så godt vi kan.

11269645_10152762400167721_111033533_n

En viktig del av vår tankegang er at hvert enkelt dyr har en egenverdi uavhengig av hvilken stamtavle den har, hvor høyt den hopper eller hvor gammel den er. Hvert eneste dyr satt til verden for å være et kosedyr, en selskapshund eller en ridehest er vårt ansvar. De er skapt av og for oss, og blir også dumpet av oss, for en ny og bedre modell eller en mindre og søtere.

Alle dyrene som omplasseres gjennom oss har en historie, et hjem de må forlate og erfaringer med seg i bagasjen. Vi får ofte spørsmål om hvilken stamtavle hesten har, hva den er brukt til tidligere og hvor den står. Noen ganger vet vi disse tingene, men ofte kommer vi ikke til å legge disse opplysningene ut. I dyrevernsaker har vi ofte ikke lov, i andre saker vurderer vi om det er i hestens beste interesse. Når man tar imot et omplasseringsdyr mener vi det bør være fordi man ønsker å redde dette dyret, fordi man har plass og tid og hjerterom til å åpne sitt hjem for et dyr som kanskje ikke har hatt den beste starten på livet, men som fortjener en flott avslutning. Har du veldig spesifikke krav til hva du vil dyret skal kunne oppnå er det ikke sikkert omplassering er tingen for deg.

Så før du skriver til oss og sier ja til å ta imot et omplasseringsdyr så tenk over følgende;

  • Hvorfor ønsker du å ta imot dyret?
  • Hva kan du tilby?
  • Er du sikker på at dyret kan bli hos deg livet ut?
  • Har du penger og kapasitet til å ta deg av det?

Husk samtidig at det er mange andre måter man kan hjelpe dyrene på, selv om man ikke kan adoptere. Det er ikke alle som kan ha en hest i hagen tross alt!

 

hva du kan gjøre

Første møte med Viksemarka Hestegård

En lørdag formiddag i april 2014 satte jeg for første gang mine bein på Viksemarka Hestegård. Noen uker tidligere hadde jeg truffet Ellen, som eier gården sammen med Aage, på et hundekurs. Vi hadde hatt et par treninger sammen, og hun hadde fortalt litt om hva de holdt på med.

Jeg var imidlertid helt uforberedt på det som møtte meg første gang jeg gikk gjennom porten på Vikse utenfor Haugesund. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, som (veldig) gammel hestejente tenkte jeg at det hørtes utrolig koselig ut med et omsorgssenter for hester. Jeg så nok for meg to-tre hester i paddocker på et tun.

Vi var tre stykker som kom ut til Viksemarka den dagen. Vi var heldige med været, sola skinte og selv om det blåste var det varmt i lufta, rett og slett en nydelig vårdag på Vestlandet. Vi gikk oppover oppkjørselen, og Ellen møter oss på veien opp til stallbygningen på tunet. Rett bak henne kommer to shetlandsponnier og tre esler som koser seg i vårsola. Og jeg forstår at dette er slettes ikke som jeg har forestilt meg i det hele tatt.

IMAG0079

Dette stedet er så mye mer, og så mye større enn jeg har trodd! Ellen og Aage tar oss imot og vi går opp mot stallen. Øynene mine blir bare større og større. På ridebanen står to jenter og trener hver sin hest, og på utsiden av gjerdet står det kanskje ti hester og følger forventningsfullt med. For en byjente som meg, som er vant til at hester står på boks, og har lært på rideskole at du tar ut en og en hest, og setter den tilbake i boksen igjen når du er ferdig, er dette et lite sjokk for systemet. Ellen forklarer at hestene her syns det er så gøy med trening at problemet er å holde dem utenfor ridebanen mens andre trener.

Det brukes klikkertrening (belønningsbasert trening) med alle dyrene, og selv hester som tidligere har opplevd fysisk og psykisk mishandling lærer seg at trening er gøy, det trenger ikke gjøre vondt, og er noe å glede seg til! Det litt komiske resultatet er altså en flokk med hester som tilskuere når man kommer ut på ridebanen.

Vi får fortalt litt av historien til gården. Ellen og Aage drev først med oppdrett av fullblodsarabere og shetlandsponnier, men så etter hvert at markedet for hest var så mettet at det var vanskelig å finne gode hjem til hestene. I tillegg fikk de flere og flere henvendelser om å ta imot andre hester. De bestemte seg for å avvikle avlen, og begynte istedenfor å bygge opp det som i dag er omsorgssenteret Viksemarka Hestegård.

I over ti år har de reddet hester som ellers ville blitt avlivet. Jeg ser rundt meg på alle hestene som står og vil bli trent, og får litt vondt i magen ved tanken på at ingen av dem ville vært i live hvis det ikke hadde vært for Ellen og Aage. «Det vanskeligste med dette arbeidet er ikke at vi alltid har for lite penger, eller å stå opp grytidlig hver dag i pøsregn 4 måneder i strekk for å møkke, men tanken på alle hestene vi ikke kan hjelpe», sier Ellen. «Hver dag får vi spørsmål om å ta imot hester» forteller Aage, og dette er noe jeg selv har erfart i ettertid.  Stort sett hver eneste dag kommer det en mail, en telefon eller en melding med bønn om vi kan hjelpe. Det gjør like vondt hver gang vi må si nei, og den eneste trøsten er at vi gjør alt vi kan, og ofte også litt til…

Tilbake til min første dag; jeg følte meg så grønn, visste ingenting om denne måten å drive med hest på. Alle hestene på Viksemarka går løs på 250 mål. Flokken er så harmonisk, man skulle tro de hadde levd sammen hele livet. Selv da vi gikk inn i en av de to store løsdriftstallene på gården som står åpne for hestene hele døgnet, og det sto 20 hester og spiste eller slappet av er det tegn til problemer. Dette var første gang jeg gikk midt inni en så stor flokk, og jeg var litt nervøs! Noe av det første som skjer er at det kommer en varm nysgjerrig mule og pruster meg i nakken. Her ønskes alle velkommen!  2014-04-20 13.19.35

Det bor til enhver tid ca 30 hester på gården, og i tillegg har en rekke andre dyr med årene funnet sin plass her. Sist ankommet er de 9 undulatene, to nymfeparakitter og 6 kaniner. I tillegg huser gården 15 sauer, en geit, 6 griser, 3 esler, 10 hunder og 4 katter. En ganske stor gjeng altså!

Denne gjengen tok meg helt på senga. Jeg forelsket meg i hele ideen, i dyrene, menneskene og stedet. Som dere kanskje forstår dro jeg tilbake, og skal innrømme at dette innlegget ikke er objektivt eller noe i nærheten av det engang. Jeg har nå tilbrakt mitt første år på Viksemarka som frivillig, og jeg vet at det vil bli mange flere. Det blir en livsstil dette, og nå kan jeg ikke se for meg livet uten hverken hestene eller resten av gjengen!

imagetur

Kunne du tenkt deg å bli frivillig på Viksemarka? Send oss en epost på post@viksemarkasvenner.no!

 

 

Nyeste innlegg

Post Tag: Viksemarka Hestegård

Skal jeg være helt ærlig så er det noen helger der jeg heller ville krøllet meg sammen på sofae [les mer]
Tyra
Tyra er ei kaldblodshoppe som først kom til oss som omplasseringshest i 2015. Hun ble da satt i kr [les mer]
Marit
Søte Marit er ei dølahoppe født i 2002. Hun kom først til oss som omplasseringshest i 2015, og b [les mer]
Vi skriver mye om hvor bra gården er for dyrene, og hvor fritt og fint de har det her. Dette innleg [les mer]