Alle som har hatt dyr, om det så er gårdsdyr, husdyr eller kjæledyr vet at det innebærer ansvar, arbeid og av og til våkenetter, bekymringer og også sorg. Det er forferdelig tungt å ta beslutningen om å la sin beste venn slippe mer. Like fullt er det av og til både nødvendig og til det beste for dyret. Det er ikke alltid like greit å se gjennom tårene hvor grensen går mellom vår kjærlighet og dyrets beste.
På Viksemarka tar vi imot mange forskjellige dyr. Noen er unge, friske og raske og lever et langt og bekymringsfritt liv på gården, men ofte er de dyrene vi tar imot gamle, syke eller har plager som gjør at andre enten ikke vil eller kan ta seg av dem. Kort sagt har de gjerne noen ekstra behov. Hele gårdsdriften vår er sentrert rundt tanken «på dyrenes premisser». I praksis vil det si at i alt vi gjør og alle valg vi tar prøver vi å la dyrene leve så naturlig som mulig med de ressursene vi har til rådighet. Det har vist seg at mange plager og ting som har vært problematiske for dyrene tidligere løser seg når de «bare får være dyr». Vi har muligheten til å drive slik fordi vi ikke krever noe tilbake fra dem som de ikke selv vil gi. Vi bruker ikke tvang eller negativ forsterkning i trening, og all trening blir lagt opp etter dyrets alder, helse, mobilitet og lyst. Vi er ikke avhengig av å tjene penger på dem, og har heller ingen ønsker om å gjøre det.
Ofte får vi spørsmål fra folk som ønsker å komme på besøk på gården. Det er
veldig hyggelig at andre ønsker å se hvordan vi har det, og å hilse på dyrene. Når vi må si nei til dette er det fordi vi tenker at vi er her for dyrene; de er ikke her for oss. Vi er ingen rideskole eller besøksgård, vi er et omsorgssenter, og vi har ingen lønnede stillinger. Dessverre blir det da lite tid og krefter igjen til å ta imot besøk.
Likevel, uansett hvor mye vi tilrettelegger, jobber og prøver så er det noen ting det er vanskelig å gjøre noe med. På samme måte som andre dyreeiere mister vi også dyr. Fordi vi har så mange mister vi flere, og oftere enn de fleste. Det er en tung og vond del av dette arbeidet som vi elsker. Ingenting er bedre enn å se hestene springe fritt i flokk over markene, ingenting er verre enn å sitte hjelpeløs og ikke kunne gjøre noe når ulykken først er ute. Det å være den som tar beslutningen om å avslutte et liv er enda verre. Like fullt er det en viktig del av omsorgsarbeidet.
Det blir med jevne mellomrom stilt spørsmål til hvorfor vi prøver å redde en del av de hestene vi gjør. Eldre hester, hester med skader osv. Er det ikke bare bedre å la dem slippe? Etter 15 år har vi sett mange skjebner, holdt mange liv i hånden og veiet for og imot. Avliving er alltid den enkleste løsningen, men ikke alltid den eneste. Vi mener vi skylder disse dyrene, som er satt til jorden på grunn av oss-, og for oss, å ikke veie deres liv for lett. Hver skjebne er unik, og det trenger ikke være en øvre aldersgrense for livskvalitet. Men vær ikke redd, vi tar vårt ansvar, vårt arbeid og vår kjærlighet for alle dyrene på alvor.
