Viksemarkas Venner

på dyrenes premisser

Side 2 av 3

Å drive omsorgsarbeid – del 2

Alle som har hatt dyr, om det så er gårdsdyr, husdyr eller kjæledyr vet at det innebærer ansvar, arbeid og av og til våkenetter, bekymringer og også sorg. Det er forferdelig tungt å ta beslutningen om å la sin beste venn slippe mer. Like fullt er det av og til både nødvendig og til det beste for dyret. Det er ikke alltid like greit å se gjennom tårene hvor grensen går mellom vår kjærlighet og dyrets beste.

image

På Viksemarka tar vi imot mange forskjellige dyr. Noen er unge, friske og raske og lever et langt og bekymringsfritt liv på gården, men ofte er de dyrene vi tar imot gamle, syke eller har plager som gjør at andre enten ikke vil eller kan ta seg av dem. Kort sagt har de gjerne noen ekstra behov. Hele gårdsdriften vår er sentrert rundt tanken «på dyrenes premisser». I praksis vil det si at i alt vi gjør og alle valg vi tar prøver vi å la dyrene leve så naturlig som mulig med de ressursene vi har til rådighet. Det har vist seg at mange plager og ting som har vært problematiske for dyrene tidligere løser seg når de «bare får være dyr». Vi har muligheten til å drive slik fordi vi ikke krever noe tilbake fra dem som de ikke selv vil gi. Vi bruker ikke tvang eller negativ forsterkning i trening, og all trening blir lagt opp etter dyrets alder, helse, mobilitet og lyst. Vi er ikke avhengig av å tjene penger på dem, og har heller ingen ønsker om å gjøre det.

Ofte får vi spørsmål fra folk som ønsker å komme på besøk på gården. Det er
veldig hyggelig at andre ønsker å se hvordan vi har det, og å hilse på dyrene. Når vi må si nei til dette er det fordi vi tenker at vi er her for dyrene; de er ikke her for oss. Vi er ingen rideskole eller besøksgård, vi er et omsorgssenter, og vi har ingen lønnede stillinger. Dessverre blir det da lite tid og krefter igjen til å ta imot besøk.

 

Likevel, uansett hvor mye vi tilrettelegger, jobber og prøver så er det noen ting det er vanskelig å gjøre noe med. På samme måte som andre dyreeiere mister vi også dyr. Fordi vi har så mange mister vi flere, og oftere enn de fleste. Det er en tung og vond del av dette arbeidet som vi elsker. Ingenting er bedre enn å se hestene springe fritt i flokk over markene, ingenting er verre enn å sitte hjelpeløs og ikke kunne gjøre noe når ulykken først er ute. Det å være den som tar beslutningen om å avslutte et liv er enda verre. Like fullt er det en viktig del av omsorgsarbeidet.

Det blir med jevne mellomrom stilt spørsmål til hvorfor vi prøver å redde en del av de hestene vi gjør. Eldre hester, hester med skader osv. Er det ikke bare bedre å la dem slippe? Etter 15 år har vi sett mange skjebner, holdt mange liv i hånden og veiet for og imot. Avliving er alltid den enkleste løsningen, men ikke alltid den eneste. Vi mener vi skylder disse dyrene, som er satt til jorden på grunn av oss-, og for oss, å ikke veie deres liv for lett. Hver skjebne er unik, og det trenger ikke være en øvre aldersgrense for livskvalitet. Men vær ikke redd, vi tar vårt ansvar, vårt arbeid og vår kjærlighet for alle dyrene på alvor.

image

 

Esel til fjernadopsjon

 

Snoopy og Angelica

Snoopy

angelica2

Angelica

Angelica, Emil og Snoopy

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Snoopy ble reddet i siste liten (bokstavelig talt) fra slaktehuset som 3 åring.

På Viksemarka levde han først sammen med hingsteflokken, før han fikk sin egen familie. Han er som esel flest, sta, bestemt og glad i mat, men også veldig glad i kos!

 

Eselet Angelica ble hentet på et beite for over 10 år siden. Hun stod alene uten tilsyn, derfor er vi usikker på hvor gammel hun er. Da hun ble hentet var hun veldig menneskesky. Nå går hun sammen med Emil og Snoopy og de tre er aldri langt fra hverandre. Hun er fremdeles litt sky når folk kommer til henne. Men hvis hun får ta initiativet selv, er hun utrolig glad i kos og stell.

 

Ønsker du å fjernadoptere både Snoopy og Angelica for 100kr i mnd? Fyll ut vårt kontaktskjema eller send oss en mail til post@viksemarkasvenner.no

 

Å drive omsorgsarbeid – Del 1

På Viksemarka får vi inn mange forskjellige saker. Det kan dreie seg om ensomme kaniner, allergier som gjør at man ikke kan ha hunden lengre, griser som er blitt for store til trappene i blokka, eller hester som av ulike grunner må omplasseres.

Veldig ofte, faktisk nesten hver dag får vi en mail eller en melding der det for eksempel står «kan dere redde denne hesten – ellers blir den slaktet om 5 dager»! Det kan være eierne har forsøkt men ikke klart å selge eller omplassere hesten, kanskje er det sykdom inne i bildet, kanskje er eier bare lei og har valgt slakt som enkleste løsning.

Vi forsøker å hjelpe alle som tar kontakt med oss, selv om vi ikke har mulighet til å hente alle hestene hjem til gården.  Dersom det er krise forsøker vi å finne et krisehjem i nærheten, vi lager og legger ut annonser og svarer på alle henvendelser som kommer inn. Vi siler og vurderer alle svar vi får inn, og videreformidler til eier eller krisehjem de som er interessert i å se på hesten.

Vi forsøker å hjelpe alle, men vi er ikke supermennesker vi heller. Det er vondt å måtte si nei, men vi er også nødt til å kjenne våre begrensninger. De som følger med på facebook eller på nettsidene våre vet at det er veldig trangt økonomisk å drive dette arbeidet. For å kunne ta best mulig vare på de hestene vi allerede har er det noen ganger nødvendig å si nei, selv om det kan bety at hesten slaktes. Vi kan ikke redde alle, slik er det bare, men vi prøver å hjelpe så godt vi kan.

11269645_10152762400167721_111033533_n

En viktig del av vår tankegang er at hvert enkelt dyr har en egenverdi uavhengig av hvilken stamtavle den har, hvor høyt den hopper eller hvor gammel den er. Hvert eneste dyr satt til verden for å være et kosedyr, en selskapshund eller en ridehest er vårt ansvar. De er skapt av og for oss, og blir også dumpet av oss, for en ny og bedre modell eller en mindre og søtere.

Alle dyrene som omplasseres gjennom oss har en historie, et hjem de må forlate og erfaringer med seg i bagasjen. Vi får ofte spørsmål om hvilken stamtavle hesten har, hva den er brukt til tidligere og hvor den står. Noen ganger vet vi disse tingene, men ofte kommer vi ikke til å legge disse opplysningene ut. I dyrevernsaker har vi ofte ikke lov, i andre saker vurderer vi om det er i hestens beste interesse. Når man tar imot et omplasseringsdyr mener vi det bør være fordi man ønsker å redde dette dyret, fordi man har plass og tid og hjerterom til å åpne sitt hjem for et dyr som kanskje ikke har hatt den beste starten på livet, men som fortjener en flott avslutning. Har du veldig spesifikke krav til hva du vil dyret skal kunne oppnå er det ikke sikkert omplassering er tingen for deg.

Så før du skriver til oss og sier ja til å ta imot et omplasseringsdyr så tenk over følgende;

  • Hvorfor ønsker du å ta imot dyret?
  • Hva kan du tilby?
  • Er du sikker på at dyret kan bli hos deg livet ut?
  • Har du penger og kapasitet til å ta deg av det?

Husk samtidig at det er mange andre måter man kan hjelpe dyrene på, selv om man ikke kan adoptere. Det er ikke alle som kan ha en hest i hagen tross alt!

 

hva du kan gjøre

Mange bekker små…

viksemarka63s

 

 

Det er ikke alltid de største summene som hjelper mest! Viksemarkas Venner er registrert som mottaker av Grasrotandelen gjennom Norsk tipping.

Grasrotandelen sørger for en relativt jevn inntekt og er en viktig inntektskilde for foreningen. Ved å velge Viksemarkas Venner som din grasrotmottaker støtter du oss med 5% av din spillerinnsats. Det vil si at dersom du for eksempel spiller Lotto for 100 kroner, går 5 kroner til Viksemarka uten at din innsats, premie eller dine vinnersjanser blir redusert!

Det virker kanskje som småpenger, men med 500 registrerte grasrotgivere vil det betyr 2500 kr til dyrene på Viksemarka! I dag har 176 personer valgt å gi sin grasrotandel til Viksemarkas Venner, vil du hjelpe oss å nå 500?

Du kan tildele oss din grasrotandel ved å  sende: GRASROTANDELEN 994882678 til 2020 (Tjenesten er gratis). Du kan også starte mobilspill og velge Viksemarkas Venner der eller få en kommisjonær til å ordne det i tippekiosken.

Du kan også søke oss opp på Norsk tipping sine sider.

 

Første møte med Viksemarka Hestegård

En lørdag formiddag i april 2014 satte jeg for første gang mine bein på Viksemarka Hestegård. Noen uker tidligere hadde jeg truffet Ellen, som eier gården sammen med Aage, på et hundekurs. Vi hadde hatt et par treninger sammen, og hun hadde fortalt litt om hva de holdt på med.

Jeg var imidlertid helt uforberedt på det som møtte meg første gang jeg gikk gjennom porten på Vikse utenfor Haugesund. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, som (veldig) gammel hestejente tenkte jeg at det hørtes utrolig koselig ut med et omsorgssenter for hester. Jeg så nok for meg to-tre hester i paddocker på et tun.

Vi var tre stykker som kom ut til Viksemarka den dagen. Vi var heldige med været, sola skinte og selv om det blåste var det varmt i lufta, rett og slett en nydelig vårdag på Vestlandet. Vi gikk oppover oppkjørselen, og Ellen møter oss på veien opp til stallbygningen på tunet. Rett bak henne kommer to shetlandsponnier og tre esler som koser seg i vårsola. Og jeg forstår at dette er slettes ikke som jeg har forestilt meg i det hele tatt.

IMAG0079

Dette stedet er så mye mer, og så mye større enn jeg har trodd! Ellen og Aage tar oss imot og vi går opp mot stallen. Øynene mine blir bare større og større. På ridebanen står to jenter og trener hver sin hest, og på utsiden av gjerdet står det kanskje ti hester og følger forventningsfullt med. For en byjente som meg, som er vant til at hester står på boks, og har lært på rideskole at du tar ut en og en hest, og setter den tilbake i boksen igjen når du er ferdig, er dette et lite sjokk for systemet. Ellen forklarer at hestene her syns det er så gøy med trening at problemet er å holde dem utenfor ridebanen mens andre trener.

Det brukes klikkertrening (belønningsbasert trening) med alle dyrene, og selv hester som tidligere har opplevd fysisk og psykisk mishandling lærer seg at trening er gøy, det trenger ikke gjøre vondt, og er noe å glede seg til! Det litt komiske resultatet er altså en flokk med hester som tilskuere når man kommer ut på ridebanen.

Vi får fortalt litt av historien til gården. Ellen og Aage drev først med oppdrett av fullblodsarabere og shetlandsponnier, men så etter hvert at markedet for hest var så mettet at det var vanskelig å finne gode hjem til hestene. I tillegg fikk de flere og flere henvendelser om å ta imot andre hester. De bestemte seg for å avvikle avlen, og begynte istedenfor å bygge opp det som i dag er omsorgssenteret Viksemarka Hestegård.

I over ti år har de reddet hester som ellers ville blitt avlivet. Jeg ser rundt meg på alle hestene som står og vil bli trent, og får litt vondt i magen ved tanken på at ingen av dem ville vært i live hvis det ikke hadde vært for Ellen og Aage. «Det vanskeligste med dette arbeidet er ikke at vi alltid har for lite penger, eller å stå opp grytidlig hver dag i pøsregn 4 måneder i strekk for å møkke, men tanken på alle hestene vi ikke kan hjelpe», sier Ellen. «Hver dag får vi spørsmål om å ta imot hester» forteller Aage, og dette er noe jeg selv har erfart i ettertid.  Stort sett hver eneste dag kommer det en mail, en telefon eller en melding med bønn om vi kan hjelpe. Det gjør like vondt hver gang vi må si nei, og den eneste trøsten er at vi gjør alt vi kan, og ofte også litt til…

Tilbake til min første dag; jeg følte meg så grønn, visste ingenting om denne måten å drive med hest på. Alle hestene på Viksemarka går løs på 250 mål. Flokken er så harmonisk, man skulle tro de hadde levd sammen hele livet. Selv da vi gikk inn i en av de to store løsdriftstallene på gården som står åpne for hestene hele døgnet, og det sto 20 hester og spiste eller slappet av er det tegn til problemer. Dette var første gang jeg gikk midt inni en så stor flokk, og jeg var litt nervøs! Noe av det første som skjer er at det kommer en varm nysgjerrig mule og pruster meg i nakken. Her ønskes alle velkommen!  2014-04-20 13.19.35

Det bor til enhver tid ca 30 hester på gården, og i tillegg har en rekke andre dyr med årene funnet sin plass her. Sist ankommet er de 9 undulatene, to nymfeparakitter og 6 kaniner. I tillegg huser gården 15 sauer, en geit, 6 griser, 3 esler, 10 hunder og 4 katter. En ganske stor gjeng altså!

Denne gjengen tok meg helt på senga. Jeg forelsket meg i hele ideen, i dyrene, menneskene og stedet. Som dere kanskje forstår dro jeg tilbake, og skal innrømme at dette innlegget ikke er objektivt eller noe i nærheten av det engang. Jeg har nå tilbrakt mitt første år på Viksemarka som frivillig, og jeg vet at det vil bli mange flere. Det blir en livsstil dette, og nå kan jeg ikke se for meg livet uten hverken hestene eller resten av gjengen!

imagetur

Kunne du tenkt deg å bli frivillig på Viksemarka? Send oss en epost på post@viksemarkasvenner.no!

 

 

Gården vår er i en ekstremt vanskelig situasjon. Vi står i fare for å måtte stenge hvis vi ikke får betalt forefallende regninger, men vi vil absolutt ikke gi oss!

Vi har midlertidig mistet halve inntektgrunnlaget vårt, og starter derfor en kronerulling i håp om at vi kan få hjelp til å overleve!

Trykk på lenken under for å komme til bidra.no siden, der kan man gi valgfritt beløp.

Hver krone mottas med et stort takk!

 

Diaz

Diaz er en araber/varmblodstraver vallak født i 2005. Han er født på gården, og har vært adoptert bort en del ganger, men han kommer alltid tilbake til oss. Han skal nå få bo her sammen med flokken. Han elsker å være med på turer, og har flere hengivne frivillige som steller og trener ham. Han regnes fortsatt som en av «unghestene» på gården, et stempel han trives med.

Han er alltid nysgjerrig på hva som skjer og elsker å bli klikkertrent av de frivillige!

 

Vil du støtte Diaz økonomisk for 200kr i mnd og få oppdateringer om livet hans på gården?

Send oss en mail på post@viksemarkasvenner.no eller fyll ut vårt kontaktskjema

 


 

 

Gaia er en varmblodstraver, hoppe født i 2001. Hun er ei jente med mye personlighet som elsker oppmerksomhet, klikkertrening, bakkearbeid osv. Hun trenger å bli sett, og er alltid snill og god med både mennesker og dyr. Hun har dessverre hovsenebeinsbetennelse og muligens noe svelgproblemer, men her på Viksemarka Hestegård får hun leve livet i flokk så lenge hun lever. Hun kan ikke adopteres vekk på grunn av hennes skader, så derfor er fjernadopsjon en mulighet.

Vil du støtte Gaia økonomisk for 200kr i mnd og få oppdateringer om livet hennes på gården?

Send oss en mail på post@viksemarkasvenner.no eller fyll ut vårt kontaktskjema

 


 

Gaia

« Eldre innlegg Nyere innlegg »