på dyrenes premisser

Forfatter: Siri Vikse (Side 1 av 3)

Honey

Honey er en shetlandsponni som har gått som selskapshest i distriktet vi holder til. Hun kan være noe skeptisk til nye mennesker, og holder seg gjerne litt i bakkant av resten av flokken. Hun er ikke spesielt glad i å ha andre dyr rundt seg, slik at både sauene og hundene på gården blir ofte jaget bort. Hun er veldig glad i være med på tur, og selvsagt få komme inn i stallen å få mat og kos. Sammen med Alf har hun blitt en favoritt blant de yngre frivillige, og vet å sjarmere alle som kommer innom.

 

Vil du støtte Honey økonomisk for 200kr i mnd og få oppdateringer om livet hennes på gården?

Send oss en mail på post@viksemarkasvenner.no eller fyll ut vårt kontaktskjema

 


 

Alf

Alf er en shetlandsponni som har bodd på gården på Viksemarka for flere år siden. Han har siden gått som selskapshest ikke lange fra der vi holdt til, men nå er han tilbake hos oss i stallen på Røyksund. Her koser han seg i stor flokk og holder seg mest med eslene, sauene eller de andre ponniene. Han er en liten propell til tider da han og en annen shetlandsponni, Monty, pleier å rase rundt for sprell og leke.

 

Vil du støtte Alf økonomisk for 200kr i mnd og få oppdateringer om livet hans på gården?

Send oss en mail på post@viksemarkasvenner.no eller fyll ut vårt kontaktskjema

 


Tanker om helgevakter

Skal jeg være helt ærlig så er det noen helger der jeg heller ville krøllet meg sammen på sofaen med en kopp kaffe og en bok enn å tatt på meg støvlene og dratt ut på Viksemarka for å jobbe. Når det pøsregner og blåser sidelengs (som det ofte gjør i disse trakter), så er ikke møkking det jeg drømmer om! Så ærlig må det være lov å være. For det er mange fordeler med løsdrift, men de kommer ikke alltid oss tobeinte til gode. På gården er det flere grusbelagte områder ute som må holdes rene for at det ikke skal «gjørme seg til». Der betyr mye møkking ute i all slags vær. Denne helga var en sånn helg. Det alt var vått og der jeg tenkte litt «å nei…» før jeg kjørte ut.

Det første som møter meg når jeg parkerer er to særdeles nysgjerrige frøkner. De nærmest sto og trippet utenfor bilen min og ville hilse på. Marit og Tyra er de sist ankomne hestene på gården, og de går en del på tunet for at vi skal være sikker på at de får tilgang på mat. De er ikke syke eller skadet på noen måte, og syns av og til det blir litt kjedelig, og da er jo biler kjempespennende å utforske! Så da jeg åpnet vinduet på passasjersiden kom det to store hoder rett inn i bilen og ville snuse og smake og leke. Man må jo bare le, og det var en perfekt start på helgen! Vasket vekk alt tungsinn og tanker på dårlig vær J

Jeg har satt sammen en liten video fra helgen med noen av dyrene. Det blir tid til kos og lek også innimellom jobbingen, og det er også nødvendig etter 30 trillebårlass med møkk!!

[embedyt] http://www.youtube.com/watch?v=trg5cccoIHE[/embedyt]

Tyra

Tyra er ei kaldblodshoppe som først kom til oss som omplasseringshest i 2015. Hun ble da satt i krisehjem på Bryne frem til vi fant et permanent hjem til henne. I det samme krisehjemmet var også Marit, ei dølahoppa vi også hadde inne til omplassering i det samme krisehjemmet, og de to fant hverandre med en gang. Vi ble utrolig rørt da vi fikk rapport fra krisehjemmet om hvordan de to tok vare på hverandre og hang sammen i tykt og tynt, og var sjeleglade da vi fant et hjem som ville ta imot begge to!

Dessverre var gleden kortvarig da den nye eieren ble drept i en tragisk bilulykke et års tid etter. Vi hentet både Marit og Tyra hjem til gården og fordi de har flyttet så mye får de nå lov til å bli her hos oss.

 

Tyra er en mild sjel, hun er veldig oppmerksom og kjærlig mot de menneskene som passer på henne. Hun elsker kos og oppmerksomhet og klikkertrening er midt i blinken! Hun har ikke vært her lenge enda, men virker veldig lykkelig sammen med Marit og når hun bare for lov til å gå her og bli kost med av de frivillige.

 

Siden Tyra skal få bli her på gården trenger hun fjernadoptører som kan hjelpe til med å dekke utgiftene på for, utstyr med mer. Ønsker du å være med på å gi Tyra et trygt og godt liv her på gården kan du gjøre det ved å gi 200 kr i måneden. Du kan lese mer om det å bli fjernadoptør her. Send oss en mail på post@viksemarkasvenner.no eller fyll ut vårt kontaktskjema

 


 

13838319_1200831179949019_1274195859_o 13728514_1200316456667158_1799609200_o13835841_1200316626667141_1580317658_o 13833413_1200316650000472_1293957032_o

Balsam for sjelen

Vi skriver mye om hvor bra gården er for dyrene, og hvor fritt og fint de har det her. Dette innlegget handler ikke om det, men om hvor bra dette arbeidet kan være for sånne småhektiske folk som meg, og hva det gjør med oss mennesker å jobbe så tett med dyr.

Det er jo en klisje hvor travel hverdagen kan være, hvordan vi bare kjører fra det ene til det andre uten stans. Det å klare å finne tid til å ta en pause gir dårlig samvittighet for det du burde gjort istedenfor. Med full jobb og masse forpliktelser som venter når du låser kontordøra bak deg kan fritiden føre til like mye stress som jobben.

Men det er noe som skjer når jeg går inn porten på Viksemarka. Hjernen skrur liksom over på en annen frekvens. Det å gå midt i en stor hesteflokk, kjenne på roen deres og bare være der med dem gjør noe med pulsen.
imageFor du må være tilstede i hodet når du håndterer så store dyr. Hestene merker fort om jeg går og stresser med andre ting. Det nytter ikke å få dem til å fokusere på trening hvis jeg selv er et helt annet sted mentalt.

Jeg tviler ikke på de studiene som sier at omgang med dyr har en positiv effekt på psyken. For ikke å snakke om mestringsfølelsen du får når du er helt på nett med hesten, og du ser at de forstår hva du vil. Det å trene hest på Viksemarka er noe av det morsomste jeg har gjort. Jeg hadde aldri klikkertrent hest før jeg kom hit, og må si det er enda artigere enn å trene hund! Gleden hestene viser under trening er veldig smittsom. Det gir meg så mye å se hvor ivrige de er og hvor stor tillit de har til meg. At dyr som tidligere har hatt veldig negative erfaringer med hva mennesker kan utsette dem for, står og venter på gjerdet for å få lov å trene gjør meg veldig ydmyk.

image
Når jeg drar hjem om kvelden er jeg alltid sliten, skitten og sulten, men også lykkelig og takknemlig for at jeg får lov til å holde på med dette. Arbeidet på gården gir meg energi til å jobbe videre – for vi er fortsatt lang fra målet. Vi skulle reddet flere dyr, funnet flere nye hjem, pusset opp på gården, malt og reparert, – vi trenger et lovverk som beskytter dyrene og ikke bare eiere og antallet dyrevernsaker gir meg en stor klump i magen. Men av og til tror jeg det er viktig å stoppe opp og være litt lykkelig også. Kjenne på den varme mulen som humrer meg i nakken og bare være tilstede med dyrene og vise takknemlighet for det de gir meg hver dag. Uten dem hadde jeg nok vært et litt mindre lykkelig menneske…

Årsmøte og nytt år!

2016 er i full gang rundt oss, og vi er i full gang med å planlegge året som ligger foran oss! Igår hadde vi årsmøte i foreningen, referat kan leses her; Referat fra årsmøte 2016

Vi går 2016 i møte med et håp om at vi skal klare å drive gården videre på tross av stramme rammer. Vi har per idag 28 hester som trenger oss, og vi gir ikke opp uten kamp! Vi håper så mange som mulig vil følge oss videre, og vi lover å vise dere hva vi driver med og hvordan det går med alle dyrene våre. Vi setter veldig stor pris på all støtte, og trenger akkurat DIN hjelp for å klare å overleve!

 

Vinterlig hilsen fra alle oss på Viksemarka Hestegård :)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Sommer på gården

Sommeren er en ganske behagelig tid på gården. Hestene flyttes mellom sommerbeiter og gården, marka blir grønn og fin, og alle dyrene som er på gården beveger seg fritt på 250 mål og nyter sol og varme. Spesielt grisene elsker finværet, og selv om vi i år ikke akkurat har hatt noen rekordvarme har de sørget for å nyte hver en solstråle! En generelt avslappet stemning på hele gården. Fuglene kvitrer i volieren, kaninene hopper rundt i ny kaningård og hundene bader i vannet og koser seg.

Griser til fjernadopsjonpinoccio

I disse månedene blir det også litt tid til å tenke gjennom alt som har skjedd i år; alt vi har fått gjort, og alt vi burde gjort. Vi hadde en dramatisk vår der det var fare for at vi ikke ville klare å drive gården videre. Takket være en enorm oppslutning fra alle våre fantastiske dyrevenner der ute så fikk vi betalt alle regninger, og fikk beina på fast jord igjen. Økonomi er en evig bekymring vi har, det er så skjørt det vi driver med, noen ganger føles det som om det minste vindpust kan velte alt arbeidet vi legger ned. Som alt frivillig arbeid er det mye som ikke kan måles i kroner og øre, og alle timene de frivillige bruker på møkking, stelling, og jobb med dyrene er uvurderlig. Med over 100 dyr til sammen sier det seg selv at det blir en del jobb.

 

I tillegg til å ta vare på alle dyrene på gården får vi hele tiden spørsmål om vi kan hjelpe andre med å finne nye hjem til hestene deres. Vi har allerede omplassert mange hester til trygge gode hjem i år, og vi har for øyeblikket 3 hester ute til adopsjon, les mer om dem her. Vi er veldig glade for at vi klarer å hjelpe andre finne trygge for-alltid-hjem til hestene, og vi prøver å hjelpe hver gang vi får spørsmål om slike saker. Det som ikke er så lett å se er hvor mye arbeid det går med på slike saker. Vi får gjerne flere hundre henvendelser på hver enkelt hest, noe som jo er helt fantastisk i seg selv, men de skal sorteres, og svares på også. Det er vanskelig å ta beslutninger om hvem som skal få adoptere, men vi har satt oss noen klare krav som vi må ha oppfylt uansett hvilken hest det gjelder. Hvis du lurer på hvordan adopsjonsprosessen fungerer så les gjerne mer her.

robin og cathrin

Vi er bare halvveis i 2015, men det har allerede vært et år med store følelser. Til dere som leser dette vil vi bare si tusen takk for støtten, og hjertevarmen dere viser oss og dyrene vi prøver å hjelpe. Som vi sier; ikke alle kan ha en hest i hagen, men alle kan rekke ut en hånd eller dele et innlegg. Alt hjelper – og dere er vårt bevis på at det virker.  Ha en fortsatt fin sommer, hilsen alle oss på gården!

kos1

Å drive omsorgsarbeid – del 2

Alle som har hatt dyr, om det så er gårdsdyr, husdyr eller kjæledyr vet at det innebærer ansvar, arbeid og av og til våkenetter, bekymringer og også sorg. Det er forferdelig tungt å ta beslutningen om å la sin beste venn slippe mer. Like fullt er det av og til både nødvendig og til det beste for dyret. Det er ikke alltid like greit å se gjennom tårene hvor grensen går mellom vår kjærlighet og dyrets beste.

image

På Viksemarka tar vi imot mange forskjellige dyr. Noen er unge, friske og raske og lever et langt og bekymringsfritt liv på gården, men ofte er de dyrene vi tar imot gamle, syke eller har plager som gjør at andre enten ikke vil eller kan ta seg av dem. Kort sagt har de gjerne noen ekstra behov. Hele gårdsdriften vår er sentrert rundt tanken «på dyrenes premisser». I praksis vil det si at i alt vi gjør og alle valg vi tar prøver vi å la dyrene leve så naturlig som mulig med de ressursene vi har til rådighet. Det har vist seg at mange plager og ting som har vært problematiske for dyrene tidligere løser seg når de «bare får være dyr». Vi har muligheten til å drive slik fordi vi ikke krever noe tilbake fra dem som de ikke selv vil gi. Vi bruker ikke tvang eller negativ forsterkning i trening, og all trening blir lagt opp etter dyrets alder, helse, mobilitet og lyst. Vi er ikke avhengig av å tjene penger på dem, og har heller ingen ønsker om å gjøre det.

Ofte får vi spørsmål fra folk som ønsker å komme på besøk på gården. Det er
veldig hyggelig at andre ønsker å se hvordan vi har det, og å hilse på dyrene. Når vi må si nei til dette er det fordi vi tenker at vi er her for dyrene; de er ikke her for oss. Vi er ingen rideskole eller besøksgård, vi er et omsorgssenter, og vi har ingen lønnede stillinger. Dessverre blir det da lite tid og krefter igjen til å ta imot besøk.

 

Likevel, uansett hvor mye vi tilrettelegger, jobber og prøver så er det noen ting det er vanskelig å gjøre noe med. På samme måte som andre dyreeiere mister vi også dyr. Fordi vi har så mange mister vi flere, og oftere enn de fleste. Det er en tung og vond del av dette arbeidet som vi elsker. Ingenting er bedre enn å se hestene springe fritt i flokk over markene, ingenting er verre enn å sitte hjelpeløs og ikke kunne gjøre noe når ulykken først er ute. Det å være den som tar beslutningen om å avslutte et liv er enda verre. Like fullt er det en viktig del av omsorgsarbeidet.

Det blir med jevne mellomrom stilt spørsmål til hvorfor vi prøver å redde en del av de hestene vi gjør. Eldre hester, hester med skader osv. Er det ikke bare bedre å la dem slippe? Etter 15 år har vi sett mange skjebner, holdt mange liv i hånden og veiet for og imot. Avliving er alltid den enkleste løsningen, men ikke alltid den eneste. Vi mener vi skylder disse dyrene, som er satt til jorden på grunn av oss-, og for oss, å ikke veie deres liv for lett. Hver skjebne er unik, og det trenger ikke være en øvre aldersgrense for livskvalitet. Men vær ikke redd, vi tar vårt ansvar, vårt arbeid og vår kjærlighet for alle dyrene på alvor.

image

 

Esel til fjernadopsjon

 

Snoopy og Angelica

Snoopy

angelica2

Angelica

Angelica, Emil og Snoopy

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Snoopy ble reddet i siste liten (bokstavelig talt) fra slaktehuset som 3 åring.

På Viksemarka levde han først sammen med hingsteflokken, før han fikk sin egen familie. Han er som esel flest, sta, bestemt og glad i mat, men også veldig glad i kos!

 

Eselet Angelica ble hentet på et beite for over 10 år siden. Hun stod alene uten tilsyn, derfor er vi usikker på hvor gammel hun er. Da hun ble hentet var hun veldig menneskesky. Nå går hun sammen med Emil og Snoopy og de tre er aldri langt fra hverandre. Hun er fremdeles litt sky når folk kommer til henne. Men hvis hun får ta initiativet selv, er hun utrolig glad i kos og stell.

 

Ønsker du å fjernadoptere både Snoopy og Angelica for 100kr i mnd? Fyll ut vårt kontaktskjema eller send oss en mail til post@viksemarkasvenner.no

 

« Eldre innlegg